Border collie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Border collie (FCI #297) er en meget energisk og utholdende britisk fårehund av collietype, opprinnelig en landrase. Storbritannia er rasens hjemland og ansvarlig for rasestandarden.[1] Hunderasen er svært populær som gjeterhund og har stor arbeidskapasitet og et mangfold avbrukshundegenskaper, som mange vet å utnytte til en rekke andre formål enn den opprinnelige, for eksempel innen ulike grener av hundesport.

International Sheep Dog Society (ISDS) i Storbritannia og Irland har vært og er det viktigste stambokregisteret for border collie. Det ble i sin tid etablert for å ivareta border colliens egenskaper som gjeterhund. Registeret vektlegger derfor kun rasens funksjonelle bruksegenskaper som gjeterhund og stiller ingen krav til eksteriøret. Rasen anerkjennes imidlertid også av mange andre internasjonale og nasjonale stambokregistre, som Fédération Cynologique Internationale (FCI), The Kennel Club (KC), American Kennel Club (AKC) og en rekke andre. Disse har normalt krav til både eksteriøret og bruksegenskapene. Norsk Sau og Geit (NSG), som er tilsluttet FCI gjennom sine avtale fra 1985 med Norsk Kennel Klub (NKK), er offisiell raseklubb i Norge og har tradisjonelt vektlagt rasens bruksegenskaper framfor eksteriøret.

Innhold

• 1Etymologi
• 2Opprinnelse
• 3Beskrivelse
• 4Bruksområde
• 5Lynne og væremåte
• 6Annet
• 7Referanser
• 8Eksterne lenker

Etymologi

Border collie går under mange navn, som arbeidende collie, collie fra grensetraktene, grensecollie, gammeldags collie og gårdscollie. Det er uenighet om hvor betegnelsen collie stammer fra, men det eksisterer flere teorier. En vanlig oppfatning er at betegnelsen collie er avledet av detgammelengelske ordet col, som betyr svart, kanskje avledet av uttrykket colley, som betyr mørkhåret. En annen forklaring er at navnet stammer fra det gæliske uttrykket cuilean, som betyr valp og er avledet fra det gammelengelske uttrykket cuilén. En tredje teori er at uttrykket er avledet av detkeltiske ordet coelio, som betyr en man kan stole på.

Opprinnelse

Minnestein til ære for Adam Telfer og Old Hemp, som regnes som den moderne border colliens stamfar

Typen har vært kjent i århundrer, og det er grunn til å tro at alle collierasene har et felles opphav. Det er først på andre halvdel av 1800-tallet at man begynner å se selektering - altså avl for bestemte egenskaper. James A. Reid, som i 1915 ble sekretær for ISDS i Storbritannia og Irland, er (så langt man vet) den første som nevner denne collien som border collie. Det hadde nok sammenheng med hvor han og andre mente at typen oppsto. Reid, som selv var skotte, mente (naturlig nok) at den oppsto på skotsk side av grensen, men folk og oppdrettere i det nordlige Northumberland var nok av en ganske annen mening.[2]

Det er en generell oppfattelse at colliene oppsto i Storbritannia, men nøyaktig hvor og når typen etablerte seg vet man ikke. Det fins imidlertid referanser til gjeterhunder av denne eller en lignende type fra1500-tallet og framover, blant annet en gitt av legen John Caius. Han beskriver nemlig gjeterhunder som lyder muntlige og plystrende kommandoer på samme vis som dagens gjeterhunder gjør.[2] Det er også uenighet om hvorvidt border collie som rase er engelsk eller skotsk, men det er full enighet om at den moderne hunderasen oppsto i grensestrøkene mellom England og Skottland, trolig fra hunder som i generasjoner har tilhørt en lokal landrase av collietype, men nøyaktig hvilke hunder som danner grunnlaget vet man ikke i dag.

Det man vet i dag er at hannen Old Hemp, som ble født i september 1893 på Woodhouse i West Woodburn i Northumberland og var eid av oppdretteren Adam Telfer (1859-1940), regnes som den moderne border colliens stamfar. Old Hemp, som døde i mai 1901, var en tricolor border collie. Faren (Roy) var en sort og brun collie, mens mora (Meg) var helsvart og hadde et blått og et brunt øye. Da ISDS ble etablert i 1906 og noen år senere (1915) åpnet stambok for arbeidende border collie, ble Old Hemp ført inn som hund nummer ni,[2]. Den første hunden som ble ført inn i stamboka var imidlertid tispen Old Maid fra Lauder i Berwickshire, Skottland, som var eid av Andrew Brown. Første utgave av stamboka ble publisert i 1955.[2]

Adam Telfer selv var en merittert gjeterhundhandler, og ble som sådan kåret til mester i gjeting i både 1910 og 1921, og nasjonal britisk mester i 1924. Far hans, Walter Telfer, vant den første registrerte konkurransen i gjeting ved Byrness (Northumberland), i 1876. Og sønnen Walter (oppkalt etter sin bestefar) kopierte faren og ble mester i gjeting i både 1919 og 1932.[2]

Border collie ble akseptert av FCI på permanent basis 27. september 1977. Den offisielle rasestandarden ble publisert 24. juni 1987. Mange har siden advart mot, at avl av eksteriørmessig karakter kan gi negative følger for rasens bruksegenskaper på sikt. Også NSG er seg bevisst dette problemet.[3]

I hjemlandet er det to stambokregistre for border collie, ISDS og KC. ISDS, som er både eldst og størst av to britiske organisasjonene hva border collie angår, vektlegger ikke eksteriøret, men kun helsen og bruksegenskapene rasen har som gjeterhund. KC er, som FCI, primært opptatt av helsen og egenskapene hunderasen har i showringen og innen ulike former for hundesport. De er ansvarlig for rasestandarden. Hunder registrert hos ISDS kan registreres hos KC, men ikke omvendt. Den eneste muligheten til å registrere en border collie uten stamtavle fra ISDS ved ISDS, er ved å dokumentere hundens bruksegenskaper (Registration on Merit) gjennom etablerte tester (gjeterhundprøver).

Beskrivelse

Border collie er en middels stor (hanner har en ideal mankehøyde på 53 cm, mens tisper er litt mindre[1]), slank, smal og langstrakt hund med et forholdsvis smalt hode og delvis stående ører. Snutepartiet er ikke like langt som hos collie.

Rasestandarden[1] sier imidlertid at pelsen kan være middels lang eller kort. Ytterpelsen skal være tett og passe tykk, mens underullen skal være myk og tett og gi god beskyttelse mot vær og vind. Ved middels lang pels skal behåringen være så rikelig at den danner krage, bukser og faner. Ellers skal pelsen vær kort og glatt på hodet, ører, og på framlemmene (faner er greit) og hasene. Fargen er vanligvis sort og hvit, men alle farger og kombinasjoner av farger er tillatt, men hvitt skal aldri dominere. Store fargevekslende felt er mest vanlig, og såkalt blue merle (spettet/melert) er normalt. Øynene skal være brune og kan variere fra mørk brune til amber i farge, bortsett fra hos blue merle, hvor ett eller begge, eller deler av ett eller begge kan være blå. Nesebrusken skal følge grunnfargen i pelsen. Om sort dominerer skal også nesebrusken være sort.

Raseklubbene som jobber med border collie, for eksempel NSG i Norge og ISDS i Storbritannia og Irland, stiller i praksis få eller ingen krav til rasens eksteriør, siden det er uten betydning for bruksegenskapene. Det avles primært på hundens egenskaper som gjeterhund, lynne og helse. Hundenes eksteriør, anatomi og fysikk blir dermed et resultat av hva som er praktisk og hensiktsmessig for en gjeterhund, som løper mye og jobber intenst i både korte og lange økter av gangen.

Border collie hevdes av noen å ha vært mørkere før i tiden. Lignende påstander gjelder også for andre collier. Dette korresponderer med en hypotese om et gammelengelsk opphav, men den har av åpenbare grunner ikke latt seg teste.

sort og hvit

blue merle

rød og hvit

korthår

tricolor 
m/ulike øyne

dominerende hvit 
m/isblå øyne

Bruksområde

Gjetende border collie 

Rovdyratferden denne hunden utviser kalles eyeingog stalking og er representativ for måten denne rasen jobber på

Border collie er en utpreget gjeterhund med en rekke egenskaper som også kan utnyttes til andre formål. Det være seg som narkotikahund, lavinehundog hjelpehund, eller som brukshund i ulike former for hundesport, som agility, lydighet og flyball med mer.

Rasen er svært energisk og har normalt meget stor arbeidskapasitet. Den blir også gjerne en god familiehund, når den bare får tilstrekkelig utløp for sitt energiske lynne på regulær basis.

Lynne og væremåte

Border collie er en hurtig, energisk og meget oppvakt hunderase som krever mye oppmerksomhet og mosjon/arbeid for å trives. Hvis du ikke gir den nok trening psykisk og fysisk kan den bli destruktiv og dominerende. Noen mener at rasens energinivå og intelligens kan sammenlignes med 6–8 årgamle barn,[4] men dette er svært kontroversielt. En vitenskapelig studie har dokumentert at et individ (hunden Chaser) av denne rasen hadde evnen til å lære (over en tre års periode) betydningen av 1 022 navn på objekter og hente dem på kommando, noe som er ganske unikt for en hund,[5] men neppe representativt for rasen.

I den grad ulike hunderaser har blitt testet vitenskapelig for sin «intelligens», har border collie ofte kommet godt ut, men rasen topper ikke listene i alle sammenhenger. I en begrenset vitenskapelig studie, gjort med bakgrunn i 208 dommer fra hundesporten lydighet i USA og Canada, rangerer Coren (1994) border collie på topp i lydighet og arbeidsintelligens, men forskeren innrømmer samtidig at, om undersøkelsen skulle vært en vitenskapelig holdbar test, så ville den krevd at 25 personer jobbet med testen i 3–5 år, til en kostnad av cirka 14 millioner amerikanske dollar.[6] Testen har imidlertid ofte blitt tatt til inntekt for denne rasens intelligens, men den samme testen omfattet også tre andre intelligenstester (som ofte ikke nevnes); høyest generell intelligens, best lære og huske kapasitet, og best i problemløsing. Border collie er blant rasene med best lære og huske kapasitet, sammen med (i tilfeldig rekkefølge)beagle, malinois, groenendael, tervueren og berner sennenhund, men den nådde ikke opp i de to andre testene. I testen for høyest generell intelligens var blant annet dobermann, schäferhund,norsk elghund grå, puddel, puli og shetland sheepdog (border collie var ikke blant topp 10), mens i testen for best i problemløsing var blant annet australsk terrier, basenji, cairn terrier, chihuahua,foxterrier, kerry blue terrier, alaskan malamute, samojedhund og schipperke m.fl. (border collie var ikke blant topp 10).[6] En annen studie konkluderer med at et individ av border collie, hannenRico, innehar den samme evnen til såkalt fast mapping som barn har, altså evnen til raskt og grovt å oppfatte betydningen av nye ord etter å ha blitt eksponert for ordet kun en gang. Rico forsto betydningen av cirka 200 ord knyttet til ting. Han lærte seg nye sammenhenger mellom ord og ting ved å uteslutte tingene han alt kjente og koble nye ord til nye ting. Studien viser også at Rico husket de nye ordene etter fire uker, selv om han bare hadde blitt eksponert for det ved en anledning tidligere.[7]

Rasen blir vanligvis regnet som en snill og tolerant familiehund, men den er også kjent for å ville gjete «alt som leer på seg», herunder også barn, syklister og biler. Border collie passer best i familier som er svært aktive selv, og som vet å gi hunden nok trening og massevis av oppgaver. Om den blir understimulert kan den fort bli destruktiv i sin adferd. I slike tilfeller er det kjent at rasen kan ha en tendens til å ville «klype», noe som ofte skyldes en kombinasjon av rasens sterke gjeterdrift og manglende utløsning for energioverskudd.

Annet

NSG, som fungerer som raseklubb for både border collie og working kelpie i Norge, inngikk i 1985 en avtale med NKK, som regulerer adgangen til å stille ut disse rasene på visse vilkår.

Med effekt fra 1. januar 2013 stambokfører ikke KC valper etter merle/merle paringer, på grunn av risikoen for arvelige syns- og hørselssykdommer, som assosieres med merle-genet

Eksterne lenker

• Norsk Sau og Geit

TNS

Informasjon om Trapped neutrophil syndrome (TNS) (pr oktober 2017) Trapped nuetrophil syndrome er en arvelig sykdom som affiserer hundens immunsystem, slik at de ikke blir i stand til å bekjempe sykdommer på en tilfredsstillende måte. TNS kommer av en mutasjon i genet VPS13B, og karakteriseres av for lite nøytrofile granulocytter (en type hvite blodceller) i blodet, samt forandringer i beinmargen. Sykdommen er kun sett hos border collie. Kliniske symptomer Symptombildet varierer ut fra alvorlighetsgraden av sykdommen. Sterkt affiserte valper fødes med en unormal og lang hodeskalle, og er ofte mindre enn sine kullsøsken. Moderat affiserte valper virker normale ved fødsel, men på grunn av dårlig immunsystem får de gjentatte og kroniske infeksjoner. Dette gjør at utviklingen deres bremses opp, og de blir tynne og «skrantete». Andre vil kanskje ikke vise tegn til sykdom før de får problemer i forbindelse med 12-ukersvaksinen. Hunder med den mildeste formen for sykdom utvikler ikke symptomer på immunproblemer før etter to års alder. Diagnose - behandling Diagnosen stilles ut fra kliniske symptomer, blodprøver og beinmargsprøver. Gentesten tas hovedsakelig for å hindre at en bærer av sykdommen pares med en annen bærer, men kan også brukes for å stille diagnose. Nedarving TNS nedarves autosomalt recessivt. Autosomal recessiv nedarving innebærer at hunden må få ett sykdomsgen fra hver av sine foreldre for å utvikle sykdom. Kun hunder som har sykdomsgenet i dobbel dose (homozygote) utvikler sykdom (se tabell). DNA-test Når du skal ta prøve av hunden din, henter du NKKs DNAskjema via «Min side» på www.nkk.no. Dette skjemaet sendes IKKE til laboratoriet, men sendes NKK av eier sammen med prøvesvar/sertifikat når det kommer fra laboratoriet. Prøven MÅ tas og sendes av veterinær, som også må kontrollere hundens chip. Mer informasjon om DNA-testing mm i følgende dokumenter: DNA – laboratorier, tester, raser - oppdatert oversikt over DNA-tester med sentral registrering hos ulike raser og godkjente laboratorier Registreringshåndbok (Regler for registrering av hund) – oppdatert oversikt over raser med tilleggskrav til foreldredyr for registrering av valper, f.eks. DNA-tester. Skal hunden din DNA-testes? – praktisk informasjon om hvordan du går fram for å få testet en hund Mulige svar på DNA-testen Diagnose Forklaring Fri (homozygot for det friske genet) Hunden bærer ikke genet for sykdommen det er testet for, og vil ikke utvikle sykdommen Bærer (heterozygot for sykdomsgenet) Hunden bærer genet for sykdommen, men vil sannsynligvis ikke selv utvikle sykdommen. Dersom en bærer brukes i avl, må den kun pares med en hund som er testet fri for dette genet. Da vil ca. halvparten av avkommene være bærere, mens resten vil være fri for genet. Ingen avkom etter en slik kombinasjon vil utvikle sykdommen. En bærer skal ikke pares med en annen bærer eller en hund som er syk/affisert. Affisert (homozygot for sykdomsgenet) Hunden har fått genet for sykdommen fra begge sine foreldre og er allerede syk eller vil etter all sannsynlighet utvikle sykdommen 

PRA

Progressiv retinal atrofi (PRA) Symptomene som man merker først ved PRA er at hunden har redusert syn i mørket og etter hvert utvikler nattblindhet. Dette kommer av at PRA først affiserer netthinnens staver som er de cellene som oppfatter det svake lyset i skumring og demring, eller under dårlige lysforhold. Utviklingen av sykdommen etablerer seg med redusert syn fra 2-5 års alder. Utviklingen til blindhet tar vanligvis 1-3 år, slik at hunden som regel vil bli blind ved 3-8 års alder. PRA kan kun oppdages ved øyelysing, og det er ennå ikke utviklet en gentest for dette. Forekomsten av PRA er svært lav, men denne kan fort forveksles med Working dog retinopati, fordi slutt fasen er svært lik for begge sykdommer. Særlig hannhunder som brukes i avl bør øyelyses årlig, og syke hunder bør ikke brukes i avl. På grunn av usikkerhet rundt arvegangen til PRA bør det vises varsomhet når det skal avles på søsken, eller samme kombinasjon av foreldredyr. 

Retinopati Det finnes tilstander i netthinnen (retina) som i noen tilfeller kan minne om PRA. Ordet retinopati er et samlebegrep og betyr «sykdom i nett - hinnen». PRA og Working dog retinopati er en form for retinopati som har et spesielt forløp med spesielle symptomer, og har derfor fått et eget navn. Retinopati kan skyldes flere årsaker;

inkludert infeksjoner, parasitter, skade, fôring eller arvelige faktorer. En hund med usikker retinopatidiagnose må øyelyses om igjen, i løpet av enten noen måneder eller innen ett år. Veterinæren vil da se om det har vært utvikling i tilstanden. De tilstandene som utvikler seg over tid er de som ofte får en diagnose. Bemerkning på skjema om at det er endringer i retina trenger derfor ikke være en diagnose på sykdom, men en merknad øye - lyseren gjør for at en bør følge med på utviklingen ved neste øyelysing. Retinopati kan være både arvelig og ikke arvelig, men dette er det ennå ikke forsket nok på. Hunder der en har funnet retinopati ved øyelysing anbefales å øyelyses med jevne mellomrom. Hund med diagnostisert, arvelig retinopati anbefales og ikke brukes i avl. 

Working dog retinopati Working dog retinopati, også kalt Working dog PRA, er det gjort en undersøkelse på i Rogaland, fra 2003 til 2009. I denne undersøkelsen påviste man forandringer på 28% av de undersøkte hundene, av disse var 89% hanner. Dette betyr at X-kromosom tilknyttet arvegang har vært diskutert i den forbindelse, men også miljø - påvirkninger kan ha mye å si for sykdommen. I undersøkelsen som ble gjort har det vært store geografiske forskjeller i utbredelse, og dette kan være en indikasjon på at miljøfaktoren kan ha noe å si. Det ble også gjort undersøkelser i Storbritannia på begynnelsen av 1990- tallet. Også her var en stor del av hundene med sykdomssymptom hannhunder. Mange hadde fått diag - nosen PRA, men det viste seg at de fleste av disse hundene ved reeksaminering hadde working dog retinopati. Denne rapporten vurderte det til at sykdommen både har en arvelig faktor og en miljøfaktor. Working dog retinopati er den øyesykdommen hos border collie som oftest oppdages ved øyelysing. Sykdommen finnes også i en variant hos både «sledehunder», andre typer arbeidende gjeterhunder og løpshunder. De fleste øyelysere kjenner igjen tegnene på sykdommen, men det varierer også hva øyelysere beskriver dette som. De vanligste beskrivelsene er arr eller ormearr. Dessverre er disse ofte ignorert eller avvist som en påtatt inflammatorisk retinopati, eller blitt rapportert som PRA eller mistenkt PRA. Sykdommen kan påvises ved øye - lysing, men ofte er hundene eldre enn 1 år ved påvisning. Det hjelper ikke å lyse valper for å oppdage sykdommen. Årsaken til sykdommen skyldes en betennelse i netthinnen, men det ligger en arvelig defekt til grunn for at betennelsen skal kunne utvikle seg. Dette er bakgrunnen for at sykdommen ses hos noen raser, men ikke alle. Om problemet hadde vært spolorm hadde dette rammet alle raser, da alle hunder er utsatt for dette. Det utelukker altså ikke en arvelig underliggende årsak selv om sykdommen er forårsaket av en betennelse/infeksjon. Hunder som utvikler sykdommen har ofte ulik utvikling på øynene - ett av øynene blir påvirket først. Den dårlige nyheten med denne syk - dommen er at den er veldig vanlig. Det er ingen måte å kontrollere, forhindre eller behandle sykdommen på. Avlsrådet anbefaler likevel at avlshunder bør øyelyses årlig, særlig hannhunder, og at hunder som får diagnosen working dog retinopati ikke bør brukes i avlen. 

CEA

Collie Eye Anomaly (CEA) CEA er den mest utbredte av alle øyesykdommer hos border collien og er en forandring i øyet. CEA er en ganske sammensatt sykdom, og flere sider av sykdommen er ukjent, men den avgjør ende lesjonen (skaden/ forandringen) er en blek flekk på baksiden av øyet. Denne lesjonen kalles «choroidal hypoplasia (CH). Alle hunder som er berørt av CEA har CH. Hunder som er sterkt rammet kan ha groper som påvirker netthinnen og nærliggende vev. I de hardest rammede tilfeller kan hunden bli helt blind. Sykdommen er arvelig og det finnes en DNA-test der en kan undersøke om hunden er normal, bærer eller kan utvikle diagnosen. Det er lite forskning på DNA-testen, men det som er gjort av forskning er også basert på lang - håret collie og australien shepherd som er bedre definert. En DNA-test er en screening for å se om en hund kan utvikle sykdommen og ikke en diagnose for sykdommen. Om hunden får «affected» (bærer) på testen trenger den heller ikke alltid utvikle sykdommen fullt ut, men sannsynligheten er stor. Paring mellom to hunder som er bærere skal ikke forekomme. P

IGS

Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS) er en sykdom man finner hos Beagler, Border Collies, Australian Shepherds, Giant Schnauzers og hos mennesker. Hunder kan ikke produsere vitaminet B12 (også kjent som Kobalamin), og er avhengig av opptak gjennom maten ved hjelp av et protein molekyl kalt Intrinsic Factor, som binder B12 og fungerer som et hjelpemiddel for opptak via slimhinnene i tarmen.

Proteinet Cubam (CUBN), som binder seg til B12 og hjelper med transporten fra slimhinnene over til blodbanen, slik at kroppen kan nyttiggjøre seg av B12. Men hos hunder med IGS er det blitt en mutasjon/feil på Cubam proteinet slik at transporten av B12 til blodbanen ikke fungerer og fører til at hunden ikke får opptak av B12 gjennom maten.

Det er flere grunner til at Vitamin B12 er viktig for hunden. Blant annet er B12 viktig for produksjonen av røde blodceller, og utvikling og vedlikeholder av nervesystemet. Uten tilstrekkelig mengder av B12, vil hunden raskt utvikle macrocytic anemi med dårlig vektøkning, dårlig vekst/utvikling og etter hvert vise nevrologiske tegn på at nervestrukturen ikke utvikler seg riktig.

De første ukene etter fødsel er de avhengig av det lageret de har bygd seg opp gjennom svangerskapet, men uten tilførsel vil hunden etter hvert bli så dårlig at den til slutt dør. B12 tilskudd som skal tas oralt (via munnen) hjelper ikke (tarmen kan ikke ta opp B12 som tidligere nevnt)- den eneste måten å få tilført B12 er via ukentlige injeksjoner frem til B12 mengden er på et tilstrekkelig nivå. Deretter kreves regelmessige blodprøver for å sikre tilstrekkelig konsentrasjon og nye injeksjoner når nivået faller. IGS er en sykdom som krever livslang behandling.

De første symptomer er ofte vage med dårlig appetitt, tilsynelatende magesmerte, der valpen ser dårlig ut og nevrologiske symptomer, og med mindre det er tatt blodprøve av B12, så er det vanskelig å fastslå hva som er galt med valpen. Mange av valpene har i utgangspunktet vært antatt å ha en defekt lever eller mage/tarm problemer inntil B12 nivået er kontrollert. Hos rammede valper er B12 nivået ofte bare 1% av hva det skal være. Injeksjoner med B12 gir rask bedring, og dersom valpen er behandlet tidlig nok vil de bli normale igjen. Uten nødvendig behandling vil de dø.

Sykdommen rammer begge kjønn og har en autosomal recessiv arvegang-som betyr at begge kopiene av genet må være rammet for at hunden har IGS. Dersom bare én kopi av genet er rammet er hunden bærer av sykdommen, men har den ikke selv.

 IGS hos beagle ble første gang beskrevet i 2000 på Veterinary Hospital of the University i Pennsylvania, men mutasjonen ble først identifisert i 2013. (Kilde: Beagle Health, D.Boruszkowski, VGL-US.Davis, Google, Egne notater)

Utstilling

For border collie kreves det for norskeide hunder at hunden minst 2 forskjellige år har oppnådd minst 90 poeng på gjeterhundprøve før den kan meldes på til nasjonal utstilling. Det er nå presisert at tilsvarende krav også gjelder på nordiske utstillinger. På internasjonale utstillinger stilles det ikke brukskrav for deltakelse for border collies.